Stine Andrea

KORPORAL HOLMLUND

  • 11.08.2014 - 21:00

Som nevnt i gårsdagens innlegg gråt jeg altså mesteparten av dag 1 i militæret. Jeg havnet på rom med noen svært forskjellige, men likevel veldig flotte jenter hvor mange av de også hadde blandede følelser over hva de nå hadde begitt seg ut på. Jeg gråt og gråt, og klarte ikke å stanse det. Jeg ringte min mor og sa jeg hadde valgt feil, og at jeg kom til å gå til troppsjefen for å fortelle at jeg ville reise hjem. Det kunne jeg drømme om, for å si det slik. Der var det ingen sympati å hente,- nå fikk jeg for en gangs skyld holde ut det jeg hadde startet på. I fortvilelse av mammas respons ringte jeg bestefar og gav ham samme klagesangen. Han var like oppgitt han, men det han sa var det som fikk meg til å forandre mening om valget. Han sa "tenk SÅ mange som har vært gjennom det samme før deg", og jammen hadde han ikke rett i det, det hadde bare vært vanskelig å tenke noe annet enn at jeg skulle hjem en stund. Noen ganger trenger man bare at noen andre sier det åpenbare for deg. Den dag i dag, og i grunn en uke etter innrykk også, er jeg veldig glad for at mamma og bestefar frarådet meg å komme hjem, og at jeg ble. Det er et år jeg ikke ville vært foruten, som jeg har lært utrolig mye av og vokst veldig mentalt på. Jeg vil anbefale jenter å henge seg på, det er en opplevelse for livet.

 

Jeg hadde innrykk i HMKG (Hans Majestet Kongens Garde), og tilbrakte om lag to uker der før jeg ønsket å bli overført til vakt og sikring. Dette ønsket jeg fordi mine videre planer var å søke politihøgskolen, og anså det å allerede ha erfaring med arrestasjonsteknikk og håndvåpen som gunstig. Det er kanskje den minst feminine perioden av livet mitt, hvor jeg hatet ganske mye på en gang, men likevel en svært givende og lærrerik periode med mye latter og sprell også. Jeg ble kjent med så utrolig mange ålreite folk (og noen mindre ålreite folk). Jeg oppnådde graden korporal, gikk Birkebeinerrennet på flisete planker klint inn med tjære og bæsjet på bøtte. Jeg kastet opp for første gang grunnet fysisk anstrengelse også,- ca. tre kvarter etter middag... Nam.

Ja, jeg forstår det hvis noens tanker begynner å spinne her.... 

Jeg kunne sikkert skrevet om opplevelser og tanker fra denne perioden i evigheter, men det skal jeg pent la være. Det kan bli nok, sånn som nå. Nå er det nok. Blogger mer i morgen! ;-D

 

Marion;)

11.08.2014 kl.21:08

Flinke Stine;)<3

Gerdrup

11.08.2014 kl.21:20

Du er tøff! Vet ikke om jeg hadde klart det :o

stineandreah

11.08.2014 kl.21:50

det tror jeg nok du hadde! jeg trodde ikke jeg selv kom til å klare det heller :P

Nguyen

13.08.2014 kl.00:23

Frøken Holmlund! Så gøy at du skriver om gamle dager, for det har jeg virkelig savna! Selvom oppholdeted deg kkke varte lenge, men det var virkelig morsomt!

stineandreah

13.08.2014 kl.20:21

Nguyen: Ja, jeg tenker på det støtt :) Ja det var synd ikke vi forsatte tide ut sammen... Det var litt av en opplevelse ja! :)

stineandreah

16.08.2014 kl.22:39

Tusen takk, Marion! Blir spennende å se hvor lenge jeg holder på! :P
stineandreah

Velkommen hit! Jeg er en livsglad jente (hvor gammel er man før man begynner å si "dame"?), som bruker hverdagen på å i hovedsak jobbe og trene. Det hender også at jeg får innfall av andre ting, og disse skal jeg dele her :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

hits